Er barnet mitt velskapt? Jeg husker telefonene rett etter guttene var født. Å stå i kø foran myntapparatet, være ufrivillig medlytter til alle de glade meldingene til det var min tur å ringe til familie og venner: ”Vi har fått to flotte gutter, MEN….”

Hvordan sier man noe sånt? ”MEN den ene er ikke velskapt”

Jeg husker ikke helt hva jeg faktisk sa, men jeg husker svært godt følelsen av dette ”MEN” ’et.

Og mange andre følelser, eller rettere sagt et kaos av følelser. Som det var vanskelig å sette ord på, dele eller til dels orke å ha inni seg. Hva er riktig å føle eller naturlig å tenke når man får et barn med Downs syndrom?

Det var mange gode hjelpere og mange som forsøkte forberede oss på dette som nå skulle komme. Min opplevelse var at mye av dette handlet om barnet, hva han trengte, hvordan vi skulle bli ”gode Downs foreldre”.

Jeg hadde ikke lyst til å bli en ”god Downs mor”. Jeg hadde ikke lyst til å bli noen slags Downs mor i det hele tatt. Hvem kunne snakke med meg om det?

Like lite som noen kan fortelle deg hvordan barnet ditt blir, kan noen fortelle deg hva du skal føle.

Barnet ditt er like individuelt som andre barn, og du må ta deg tid, være nysgjerrig og åpen og la barnet ditt vise deg hvem det er. En svært viktig del av det å greie dette, er at du kan tåle og anerkjenne alle de følelsene som denne krisen har vekket i deg. Også de følelsene som du opplever som negative og forbudte, som du vil skjule for andre – og kanskje for deg selv. Følelser som sorg, sinne, avvisning eller uvilje mot barnet og dette nye livet du har fått i fanget.

Det er tre ting jeg har lyst til å dele med deg, tre stikkord fra min erfaring du kanskje kan bruke.

1.) Mennesker er i stand til å holde mange motstridende følelser i seg på en gang. Det betyr, at du kan elske barnet ditt over alt i verden og allikevel kjenne på både sinne og sorg over at barnet 17 ikke ble det du håpet. Følelser er bare følelser, de er verken riktige eller gale, de bare er dine. Kjenn dem og aksepter dem. Hva du så gjør ut ifra det du føler, se det er noe annet, det har du ansvar for blir riktig bra!

2.) De andre har det også tilsvarende deg. Du vil møte mange som sier ting for å trøste, jeg husker uttalelser som ”så heldige dere er, de barna er så gode” eller ”det var bra han kom til dere, dette kan dere takle”. På en måte er alt dette riktig og velment, men det kan også oppleves som et forsøk på å skyve alle de vonde følelsene og harde oppgavene over på deg – så du sitter igjen veldig alene og forlatt. Da kan du gå ut fra at også disse andre har vanskelig for å romme sine negative reaksjoner og følelser. Jeg tror den beste måten å håndtere dette på er å være åpen og prøve å snakke om alt dette, ikke spill med i ”være glad dette går så fint leken”. Særlig er dette viktig overfor de aller nærmeste som også er i krise her, din partner aller mest. Da vil dere bedre kunne støtte hverandre og vokse på dette på en ekte og god måte.

3.) Ting tar tid. Det er helt naturlig at man er i sjokk i starten og at følelser og tanker er i kaos. Dette er en langvarig prosess, og du er godt i gang med å takle det nye livet når du tar deg selv og dine nærmeste på alvor i dette i denne fasen.

Så tror jeg til slutt jeg kan love deg både store utfordringer og uendelig mange gode stunder og menneskemøter du aldri hadde opplevd om ikke du hadde fått akkurat dette barnet!

Gratulerer med ditt velskapte Downs barn og lykke til i din prosess, fra en mor med 15 års erfaring.